ODDMUND F. J. VAAGSHOLM f. 1980, bor i Oslo. Har gitt ut en roman.
To romanutdrag
____________________________________________________________________
1 Nå begynte min onkel å lese høyt fra Mannen uten egenskaper for oss. Far la fra seg avisen, likesom overbærende. ”Dessverre er ingenting så vanskelig å fremstille i skjønnlitteraturen som et tenkende menneske. Da en stor oppdager en gang ble spurt om hvordan han klarte å få så mange nye ideer, svarte han: ’Ved ustanselig å tenke på det’. Og man kan vel faktisk si at når de uventede ideer innfinner seg, skyldes det ene og alene at man venter dem”. Far kremtet. Så utålmodig ut i luften. Onkel Dag fortsatte: ”… når en hund med en stokk i kjeften forsøker å komme gjennom en dør: den dreier hodet mot høyre og venstre inntil stokken glir igjennom, og vi gjør noe lignende, bare med den forskjell at vi ikke prøver oss i hytt og vær, men av erfaring omtrent vet hvordan vi skal bære oss ad. Og selv om et klokt hode naturligvis vet å dreie seg med langt større dyktighet og drevenhet enn et dumt, kommer gjennombruddet som en overraskelse også for det; plutselig er det der, og man kan tydelig merke en lett betuttelse i sitt indre over at tankene har gjort seg selv, uten å vente på sin opphavsmann”. - Altså, hva er det du forsøker å si, Dag? skjøt min far avkortende inn så snart onkel Dag tok en ørliten pustepause. - Dette er jo fantastisk prosa! - Prosa, ja – hvem bryr seg vel om prosa? Hvem som helst kan vel skille en hund fra et menneske? hisset min far seg opp. - Det er klart, Sverre. Men det er heller ikke spørsmålet. Det er i tilfelle: Hvordan kan man skrive frem forskjellen på en hund og et menneske? - Det finnes vel tusen måter å gjøre det på? Var virkelig dette så treffende? Jeg følte det ikke slik. Og hvorfor skal det å skrive frem noe så åpenbart sanselig ha en så sterk valør? Onkel Dag var tilsynelatende i ferd med å komme til kort nå, slik han som oftest gjorde det i møte med min fars bestemte og innskrenkende rasjonalitet, hans temperament som var så annerledes fra Dags eget, og ikke minst hans frågesettelse ved alt rundt ham som han selv ikke umiddelbart kunne innta og forholde seg til. Patos! eller adspredelse!, kunne min far skrike ut, og med det gjerne kategoriserte alt som ikke var umiddelbart forståelig for ham, eller som han ikke allerede hadde erkjent, eller som ikke føltes overbevisende på ham av sterkt rasjonelle, håndgripelige eller faktabaserte årsaker. Det følelsesmessige, alt som kunne gi følelsene rom å utfolde seg i, gjøre følelsene til den rådende kraften i en situasjon, både nært, som nå, eller fjernt, som i en film eller et uskyldig julebrev fra ulike vennefamilier, kunne gjøre min far rasende. Når det gjaldt filmer, ønsket han utelukkende å se dokumentarer, og om mor tvang ham gjennom en fiksjonsfilm, spesielt de amerikanske, satt han i ørelappstolen sin og demonstrerte med tung geip og armene i kors. Han kunne sågar slafse i seg peanøtter eller potetgull med tennene taktfast hamrende mot hverandre og munnen på vidt gap. Mest lignet han en transportarbeidende ved disse tilfellene, og jeg forestilte meg at det var en slik han ønsket å etterape. Mor gjorde aldri annet enn å ignorere ham. Jeg ytte ham heller ingen motstand, bortsett fra at jeg i en kort periode, kanskje i 16-17- årsalderen, fant stor glede i å provosere ham med å snakke om fiksjonsgrepene i dokumentarsjangeren: utvalget av stoff, dramatiseringen, stemmebruken i voice over, slow motion, klippingen, montasjene, sammensetningen av intervjuene, musikken. På kvelder hvor vi satt sammen i stuen og kom over dokumentarer hvor noe av dette ble treffende, og jeg bare nevnte noe av det med ett eneste ord, kunne han i et voldsomt raseri beordre meg ut av rommet. Og det umiddelbart. Dels til min enorme redsel. Dels til min triumferende glede. - Så er det også mer her, fortsatte onkel Dag insisterende: - Nemlig denne affiniteten og samhørigheten som finnes i et hode. Uavhengig om hodet er skarpt eller ikke, så finnes det i det menneskelige hodet en kjennskap og forståelse til tingene, for eksempel i møte med en dør, som ikke bare skiller oss fra dyrene, men som også forener oss mennesker – kanskje kan man her snakke om et slags urinstinkt … - Ja, ja, ja, kjære, Dag – vi sitter og spiser frokost her.
2 - Merket deg meg? Hva mener du? spurte hun, helt tydelig sjarmert allerede, der hun satt i en blomstret sommerkjole og nå slo igjen boken hun leste i, mens hun samtidig plasserte knærne forsiktig mot hverandre, uten å flytte på føttene. Jeg elsket det i filmer når jenter samlet knærne, men lot føttene forbli adskilte; det var som om det ved disse tilfellene gikk opp for meg at det fantes jenter, og ikke bare det, men også at jenters kjønn fantes. Ellers, i det daglige, tenkte jeg overhode ikke over dette. Jeg var svært interessert, klart jeg var, når noe hos jenter kom til syne som kunne gi bare den aller minste seksuelle antydning, men dersom jeg ikke så noe, var det som jeg heller ikke forstod, eller i alle fall ikke reflekterte noe videre over mulighetene som kunne finnes for meg. - Ja, jeg så deg flere ganger i går, smilte jeg. – Du kom i treningstøy ut den døren der, sa jeg uten å peke, men i stedet kastet jeg lett på hodet, også uten å flytte blikket fra henne – siden vi begge visste hvilken dør det måtte være snakk om. - Åh, sa hun bare kort. Jeg tenkte først at hun ville la seg smigre av dette, men så sa hun ikke mer, og det ble stille mellom oss. - Jeg så deg òg, sa hun etter litt, forsiktig smilende. - I skolegården? - Nei, på banen. - Så du vet at jeg fulgte etter deg? - Gjorde du? Herregud. - Nei, jeg gjorde ikke det. Det var bare en tilfeldighet. Jeg skulle til Bærums Verk, så jeg tok banen til Kolsås. Og du? Hun tok en kunstpause. Smilende. Så ned på sandalene sine i brunt lær. Frydet seg over å holde meg ventende på svaret. - Det vet du vel – som fulgte etter meg? - Røa? - Mhm. Det ble stille igjen. Begge smilte. Jeg så rett på henne. Hun så ned på sandalene sine, mens hun vaiet svakt på den ene foten, likesom løftet på den ene ankelen, og med bare tærne i bakken, rørte hun foten forsiktig frem og tilbake. - Si meg, hvor er den snodige dialekten din fra? spurte hun, uten å se opp. Før jeg svarte, kunne jeg ikke la være å tenke: Hva var dette for slags jente? Jeg hadde aldri i mitt korte og lille, vestlandske liv, møtt en så frekk og likefrem jente, åpenbart yngre enn meg, som likevel utstrålte en seksualitet jeg umiddelbart skjønte jeg på ingen måte kunne målbinde. Jeg hadde jo ikke engang hatt sex; det var utenkelig før ekteskapet. - Vel, hvor god er du geografisk? smilte jeg, etter å ha tatt pauser mellom hvert av de seks ordene. - God, svarte hun kort. - Jeg er fra Fosnavåg. - Aldri hørt om. - Da er du ikke god nok. Hun lo nå. Å, hjelpes meg så fortapt jeg var i henne, og hvor lenge hadde vi snakket sammen – i kanskje to minutter. Etter at jeg hadde forklart henne hvor Fosnavåg lå, festet jeg blikket på boken hun leste. Det var ”Genanse og verdighet” av Solstad. - Du vet at det var i den vannfontenen Elias Rukla dengte paraplyen, sa jeg og pekte. - Ja, ja, svarte hun lett. – Men det sier vel også sitt om deg at du velger å fortelle meg akkurat dette, fortsatte hun ertende. - Hva mener du? - Vel, om jeg skulle ønske å nevne noe til deg om den scenen fra denne boken, så ville jeg ha sagt: Du vet at det siste Elias Rukla sa i denne skolegården, etter 25 års virke i den norske skolen var ”Fitte! Spis maten din! Flesketryne!”, og det til en av de stirrende, men uskyldige elevene. - Men det er jo så altfor ekspressivt og vulgært – jeg vil jo ikke … - Så kanskje det er det jeg er? smilte hun lenge, mens hun så på meg, reiste seg og begynte å tusle bortover i skolegården. Hun så seg halvt over skulderen tilbake. Sandalene hennes klakket først prangende, så mykere, mot asfalten. - Sees vi igjen? spurte jeg med hevet stemme etter henne. - Kanskje.
____________________________________________________________________
<<<